Digital kompetanse hos lærere.

Jeg har i nesten to år undret på hvorfor det er så vanskelig å få kollegiet og ledelsen ved skolen til å se hva de går glipp av da de avfeier IKT som noe unødvendig tidheft, som, bare man venter lenge nok går over av seg selv.

I boka Digital Kompetanse i skolen definerer Ola Erstad: ”Digital kompetanse som ferdigheter, kunnskaper og holdninger ved bruk av digitale medier for mestring i det lærende samfunn”(2005:131). Han presiserer det slik:

Jeg har også funnet følgende definisjon hentet fra ICVET, TAFE NSW international centre for VET teaching og learning. Den er kanskje mer i nærheten av det jeg mener kjennetegner lærerens digitale kompetanse, men er likevel, slik jeg ser det, ikke konkret nok:

Digital literacy also includes an ability to ‘identify…integrate, evaluate, analyse and synthesize digital resources, construct new knowledge, create media expressions, and communicate with others, in the context of specific life situations, in order to enable constructive social action; and to reflect upon this process’ (DigEuLit project, 2006).

Men ingen av definisjonene er egentlig spesifikke nok. Det er nok den pedagogisk vinklingen jeg mener er helt sentral for læreren, og som ikke er med i disse definisjonene.

Lærerne må være på et metanivå. En må kunne gjenkjenne den digitale kompetansen hos elevene, kjenne til og ha erfaring med digitale løsninger som på ulike måter imøtekommer elevens nivå.

Kilde: Albertine Aaberge og Ola Erstad